Fjertstart i sola


Det blir litt stille fra meg en liten stund fremover, jeg avslutter for tiden to studier samtidig som jeg flytter og begynner i ny jobb, så ting går mildt sagt i 140, men ser at det er folk innom bloggen min daglig, noe som bare føles vanvittig stort, så jeg skal prøve å oppdatere med så (u)jevne mellomrom jeg klarer. 

Endelig kom sommerfølelsen, strålende sol til langt utpå kvelden, og varmt nok til å sprade rundt i t-skjorte og faktisk måtte vurdere at hundene har nok vann til alle døgnets tider, en fantastisk følelse. 

I dag klikkertrente jeg ponnibølla mens bikkjene lå trygt inntil vanngrava på banen og solte seg og badet. Luci elsker klikkertrening, jeg må definitivt få filmet og lagt ut, for det er utrolig hvor kjapt hun tar ting, og utrolig motiverende.

Dagens økt ble targeting, altså å knyte en festlig plastbit til enden på en pisk for å få henne til å følge den. Prøvde å løpe fra henne for å se om hun ville følge, og etter noen sekunders tenking tok hele ponnidundra i det man på godt fjordlandsk kan kalle en "fart-start" (uttales på engelsk), altså fjertstart. Dere som ikke har digre, tyngre, latere hester kjenner kanskje ikke til konseptet, men si gjerne ifra hvis det er flere enn meg som har opplevd dette. En fart-start eller fjertstart er når nevnte ellers late, rolige hest skal til å gå opp i trav, men plutselig finner overraskende energi. Denne plutselige energien kommer så overraskende på nevnte tunge, late hest at de skyter fremover i en mindre enn elegant galopp, og gjerne enten slipper en dundrende fjert, eller knekker på plass et ledd så det smeller, og denne brå lyden er minst like overraskende og skremmende som den plutselige energien, noe som får nevnte tunge hest til å bare skyte enda mer fart. Tunge, late hester gjør ikke dette så ofte, så resultatet blir alt annet enn elegant og kontrollert. Eller for å si det slik, man føler seg plutselig veldig liten når nesten et halvt tonn ponni kommer mot en i det som kun kan beskrives som "hopplopp". 

Men når støvet har langt seg og man ser at man er like hel, og ponnien står like rolig ved siden av en som for 10 sekunder siden, som om den voldsomme galopphoppingen aldri fant sted, og roter med mulen etter plastbiten du har holdt opp i håp om at den kan beskytte deg fra den sikre trampedød, må man bare le, rose og belønne all form for initiativ og forståelse av øvelsen. 

Jeg har dessverre, men kanskje forståelig nok håper jeg, ikke noen film eller bilder av hendelsen, tankene var på helt andre steder enn å dokumentere når ponnien plutselig viser ekstrem entusiasme for å jage plastbiter. 



Ikke mitt bilde eller min hest, eller meg, men bilde fra vision boardet mitt. Vi har nok et godt stykke på vei igjen dit, men et sted må man starte.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Marlin

Marlin

25, Elverum

En blogg om alt mulig som opptar meg, ifra hest, hund, trening, livsstil, kritisk tenkning, forbrukermakt, dårlig humor, mat, små og store verdensproblemer og diverse ladida

Kategorier

Arkiv

hits