Et personlig innlegg om livet

Jeg skriver sjeldent så personlig som her på bloggen, og enda sjeldnere på facebook, men på fredag ble jeg sittende etter en legetime å tenke en del. Jeg har hatt vondt i et siste, eksemen min har vært helt ute av kontroll, og jeg har motvillig krøpet til korset, eller snarere bestemt legekontoret, og fått på igjen en haug med sterke medisiner. Legen endte til slutt opp med å måtte skrive ut en oversikt over det 14(!) preparatene jeg skal gå på før jeg begynner å trappe ned, og gjentok flere ganger at hun syns synd på meg. Vi så på listen, så på hverandre, og begynte å le, for det hele var så tragisk at det bare ble komisk. Det pleier å være min tilnærming til situasjoner der man enten kan le eller gråte, jeg velger å le. Dette situasjonen var altså grunnen til at jeg postet den følgende statusen på facebook: 

                                                                      "Hva tenker jeg på? Jo, altså...

Røft estimert 60-70% av kroppen min, eller egentlig alt utenom frem- og bakside lår, håndflater og føtter er dekket i eksem. Jeg har aldri hatt så mye som jeg har nå. Hesten min er halt og bikkja har forkalkninger i ryggen. Jeg får med andre ord bruke fredagen på å ta penger fra sparekontoen for å fylle en pose med medisiner på apoteket. Jeg får ca tre uker med morsomme bivirkninger, alt fra måneansikt til dobbeltsyn, og jeg kommer til å være DRITsliten, og dritlei av ørten hundre og førti rare kremer, legen kunne ikke forstå at ikke jeg ville ha sykemelding. I løpet av denne tiden skal jeg og tvinge i en meget "velvillig" ponni en tube betennelsesdempende hver dag, alltid lett å overtale 450 kilo med vil ikke... Bikkja syns heldigvis at smertestillende er nomnom, og at kiropraktoren er den kuleste dama i hele verden.

Og jeg smiler. Dette er ikke ment å høres repressive ut, jeg lever ikke i fornektelse, seinest på onsdag ringte jeg ned venner og grein og kjefta ut livet fordi jeg er lei av å være syk, men i dag. I dag smiler jeg. Jeg har vært på jobben min som jeg digger, med kollegaer som er så supre at jeg ikke trenger å være sykemeldt. Det finnes ting jeg kan gjøre for at hesten min skal få det bra, og for å gi Lucky, mitt livs kjærlighet, best mulig seniortilværelse. Når jeg er ferdig med både hans, hennes og min hestekur (no pun intended) vil vi alle ha det mye bedre, og resultatene varer som regel noen år før vi må i gang med en ny hestekur. Kurene har vi fått av fantastisk lege og veterinærer som tar meg på alvor angående hva jeg trenger, både for meg selv og dyra. Mye av det jeg trenger betaler staten, og Gjensidige tar belastningen på dyra. Det er fredag, sola skinner, noe den har gjort MYE i det siste, jeg skal ut med venner senere, om 14 dager kommer det mer lønn så jeg kan betale tilbake det jeg må låne av sparingen min. Nevnte jeg at jeg faktisk har sparekonto, så priviligert er jeg. Jeg har tre fantastiske "barn", som gir meg mye bekymringer og hodebry, men en million ganger mer glede. Blir ting tøft har jeg ufattelig mange venner og en flott familie jeg kan sutre på skulderen til.

Jeg deler dette fordi folk stadig vekk spør meg hvorfor, og hvordan jeg er så positiv, og dette er hvorfor: jeg har det bra, for jeg har bestemt meg for at jeg har det bra. De tingene som gir meg negativitet velger jeg bort, og det jeg ikke kan velge bort, det velger jeg å klemme meg igjennom. Jeg må gjennom akkurat samme situasjon om jeg ler eller griner underveis, så da velger jeg å smile. Jeg ser kanskje ut som et slitent brannskadeoffer, men jeg blir det søteste brannskadeofferet når jeg får trillrundt fjes i tillegg, og med dobbeltsyn blir det to av meg jeg kan beundre. Sårene går bort, alle arr jeg sitter igjen med forteller en historie om hvordan jeg ble den jeg er i dag; jeg har valgt å elske meg selv, å være fornøyd med kroppen min, jeg har blitt mer åpen, for jeg har noe folk ser og spør om, jeg har lært hvor viktig det er å ikke dømme det man ser, og jeg har lært meg å velge å være glad, velge å le og velge å kjempe videre.

Dette ble veldig mye mer personlig enn jeg pleier å dele på facebook, men det er noe jeg velger å dele fordi det finnes lite representasjon for folk med eksem og lignende lidelser. Å ha sår gjør deg ikke stygg, eller ekkel, det forteller bare historien din. Det føles fryktelig urettferdig ofte, men det er kortene vi har fått, hvorfor ikke bruke dem så positivt som man kan? Og vet du hva, noen ganger er det greit å slippe folk litt i dybden blant alt det overfladiske vi omgir oss med. Litt under huden liksom, folk ser jo der på meg uansett ;)

Jeg runder av nå før dette blir en liten, kvasipoetisk bok, med ønsker om en super helg til alle og en hver! Ta vare på deg selv, du er den flinkeste til å leve akkurat ditt liv <3"

 

Jeg velger å dele den her, fordi jeg har fått utrolig mange varmende, gode tilbakemeldinger, og jeg håper at kanskje kan noe være nyttig for andre å tenke over? Kanskje kan jeg bidra med noe positivt i andres liv? 



Ikke et veldig godt bilde av tilstandene min på fredag, da jeg definitivt var verre, men relativt representativt; rødmussete, skaller av, svir... I dag har jeg det langt bedre, selv om jeg har en del bivirkninger, så har jeg og normal hudfarge og føler meg mye mer som et menneske, så dette går absolutt oppover og fremover. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Marlin

Marlin

26, Stavanger

En blogg om alt mulig som opptar meg, ifra hest, hund, trening, livsstil, kritisk tenkning, forbrukermakt, dårlig humor, mat, små og store verdensproblemer og diverse ladida

Kategorier

Arkiv

hits